Jeg liker ristede, saltede gresskarkjerner. Jeg bruker dem i salater, strør oppå gryteretter, og på hjemmelaget pizza. De funker faktisk fint som snacks også.
Det er ganske vanskelig å få tak i ristede, saltede gresskarkjerner her jeg bor, i de aller fleste butikkene har de bare noe som heter salatblanding, hvor det i tillegg er pinjekjerner og peanøtter. Men det vil jeg ikke ha.
Hittil har jeg bare funnet en butikk som har poser med kun gresskarkjerner, og det er MENY.
Jeg har en ganske travel hverdag, og det er ikke ofte jeg tar meg tid til å stikke innom MENY, for jeg handler aldri noe annet der. Men nå hadde jeg hatt lyst på gresskarkjerner lenge, og hadde litt tid til å svinge innom den lokale MENY-sjappa. Jeg tok raskt peiling på stativet med salatgarnityr, men der hang det ingen gresskarkjerner! Lokaliserte imidlertid ganske raskt noen poser liggende på en eske ved foten av stativet, og forklaringen var sannsynligvis at de hadde gått ut på dato, nærmere bestemt var 31/12-09 angitt som "best før"-dato. Æsj, tenkte jeg, jeg som har så lyst på gresskarkjerner! Men tok med meg posen til kassen og tilbød å kjøpe den til halv pris. Det var jo tross alt bare 2 uker siden den gikk ut på dato, og for 10 kroner kunne jeg godt bruke litt av denne posen også etter utløpsdato.
Men da kunne damen i kassen fortelle meg at hun ikke hadde lov å selge meg posen til halv pris! Hvis jeg ikke ville betale full pris, måtte hun nok beholde den, og sende den i retur til grossist. Jeg var ikke interessert i å betale full pris for en vare som har gått ut på dato, og forlot derfor butikken med uforrettet sak, ganske så irritert om jeg må få si det. Hvordan er det disse folkene tenker? Hva slags sykt forbrukssamfunn er det vi lever i, hvor fullt brukbare varer som allerede er produsert, pakket og transportert i mange etapper fram til butikk og allerede har skapt en masse forurensning, heller blir kastet på et allerede enormt og stadig voksende søppelberg enn å få komme til sin rett på et matbord, for litt mindre penger? På KIWI gir de jo til og med varer som har gått ut på dato bort helt gratis, så ingen skal komme og fortelle meg at det ikke går an å få brukbare varer ut til forbruker selv om de har gått litt ut på dato. Mens jeg gikk og gremmet meg kom jeg på denne artikkelen, som jeg leste på nett for noen dager siden, om at lassevis av nye DVD-er heller skrotes på dynga enn å selges til redusert pris, "for å holde prisnivået oppe". Profittkåtheten kjenner tydeligvis ingen grenser hos enkelte, og miljøengasjementet er åpenbart ikke-eksisterende. JEG blir ihvertfall opprørt av slikt.
Moralen blir altså:
1. Handle ikke på MENY.
2. Last ned musikken og filmene dine fra nett. Og når jeg vet at plate- og filmselskapene driver med slik dumping, så føler ihvertfall ikke jeg meg forpliktet til å betale for nedlastingen min.
fredag 15. januar 2010
tirsdag 5. januar 2010
Late bloomer...
Jeg har aldri vært glad i å gå på langrennski.
Har alltid hatet å jogge.
Trente egentlig ganske mye som ungdom, men da i form av klassisk ballett, jazzballett og aerobic i treningssalens lune (les: klamme) varme.
Så kom småbarnsforeldretilværelsen og tidsklemma og tok meg.
Men for et halvt år siden bestemte jeg meg for å komme i form igjen.
Og en snill og god venninne dro meg med ut i skogen for å jogge.
Det var fryktelig. Jeg løp til jeg fikk blodsmak i munnen og melkesyre i beina, ikke gikk det fort, og rett som det var måtte jeg stoppe opp og gå.
Men jeg jogget. Og jogget. Og jogget. 2-3 ganger per uke. I tillegg til litt annen trening for variasjonens skyld (for å være ærlig så tåler vel ikke de aldrende knærne mine hyppigere jogging heller).
Og plutselig en dag slo det meg. Jeg hadde planlagt en joggetur, men noe kom i veien. Og jeg ble SUR. Jeg. Sur. For at jeg ikke kom meg ut i skogen på joggetur. Jeg hadde begynt å like jogging! Iiik! Og når andre har avsluttet joggesesongen og trukket innendørs, har min venninne og jeg fortsatt å jogge i all slags vær, pøsende regn, gjørme, isnende vind, masse minusgrader. Og jeg liker det!
Men så kom julen, og med julen kom snøen og sprengkulden. Vanskelig å jogge i all den snøen og på glatta! Så jeg tok fram langrennskiene og la ut på skitur i stedet. Som jeg altså tidligere har syntes har vært drit kjedelig. Og det er så deilig! Til og med bedre enn jogging! Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en 11 kilometers skitur i 13 minusgrader og føler meg fantastisk!
Hvordan jeg vet at jeg har gått 11 km spør du? Jo, fordi jeg hadde på meg min flotte Garmin Forerunner 310XT pulsklokke med GPS som jeg fikk av min kjære mann til jul! Etter hver tur laster jeg alle registrerte data fra klokken og over i PC-en, og kan dermed studere løype, avstander, høydeforskjeller, hastigheter og pulsfrekvens. Hvordan jeg så løypa i mørket? Jeg hadde jo på meg min nye Princeton Tec Apex hodelykt, som jeg ønsket meg til jul men ikke fikk, så jeg måtte kjøpe den til meg selv i romjulsgave!
Og mens jeg halser rundt i løypene koser jeg meg med å tenke på hva slags fancy utstyr jeg skal kjøpe meg neste gang, ønsker meg racingski og skøytestøvler, nå. Kanskje smørebord og mer skismøring. Og jeg prøver å fortrenge tanken på at jeg nå omsider ser ut til å ha blitt en sånn som jeg tidligere har betraktet med lett forakt og mild overbærenhet der de til alle døgnets tider dro ut i fjell og skog og mark for å løpe eller gå på ski, mens jeg satt og koste meg i sofaen hvis det var under 15 plussgrader ute og til nød tok noen treningsøkter i sal. Man kan trygt si at jeg er en late bloomer. Er det bedre sent enn aldri?
Har alltid hatet å jogge.
Trente egentlig ganske mye som ungdom, men da i form av klassisk ballett, jazzballett og aerobic i treningssalens lune (les: klamme) varme.
Så kom småbarnsforeldretilværelsen og tidsklemma og tok meg.
Men for et halvt år siden bestemte jeg meg for å komme i form igjen.
Og en snill og god venninne dro meg med ut i skogen for å jogge.
Det var fryktelig. Jeg løp til jeg fikk blodsmak i munnen og melkesyre i beina, ikke gikk det fort, og rett som det var måtte jeg stoppe opp og gå.
Men jeg jogget. Og jogget. Og jogget. 2-3 ganger per uke. I tillegg til litt annen trening for variasjonens skyld (for å være ærlig så tåler vel ikke de aldrende knærne mine hyppigere jogging heller).
Og plutselig en dag slo det meg. Jeg hadde planlagt en joggetur, men noe kom i veien. Og jeg ble SUR. Jeg. Sur. For at jeg ikke kom meg ut i skogen på joggetur. Jeg hadde begynt å like jogging! Iiik! Og når andre har avsluttet joggesesongen og trukket innendørs, har min venninne og jeg fortsatt å jogge i all slags vær, pøsende regn, gjørme, isnende vind, masse minusgrader. Og jeg liker det!
Men så kom julen, og med julen kom snøen og sprengkulden. Vanskelig å jogge i all den snøen og på glatta! Så jeg tok fram langrennskiene og la ut på skitur i stedet. Som jeg altså tidligere har syntes har vært drit kjedelig. Og det er så deilig! Til og med bedre enn jogging! Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en 11 kilometers skitur i 13 minusgrader og føler meg fantastisk!
Hvordan jeg vet at jeg har gått 11 km spør du? Jo, fordi jeg hadde på meg min flotte Garmin Forerunner 310XT pulsklokke med GPS som jeg fikk av min kjære mann til jul! Etter hver tur laster jeg alle registrerte data fra klokken og over i PC-en, og kan dermed studere løype, avstander, høydeforskjeller, hastigheter og pulsfrekvens. Hvordan jeg så løypa i mørket? Jeg hadde jo på meg min nye Princeton Tec Apex hodelykt, som jeg ønsket meg til jul men ikke fikk, så jeg måtte kjøpe den til meg selv i romjulsgave!
Og mens jeg halser rundt i løypene koser jeg meg med å tenke på hva slags fancy utstyr jeg skal kjøpe meg neste gang, ønsker meg racingski og skøytestøvler, nå. Kanskje smørebord og mer skismøring. Og jeg prøver å fortrenge tanken på at jeg nå omsider ser ut til å ha blitt en sånn som jeg tidligere har betraktet med lett forakt og mild overbærenhet der de til alle døgnets tider dro ut i fjell og skog og mark for å løpe eller gå på ski, mens jeg satt og koste meg i sofaen hvis det var under 15 plussgrader ute og til nød tok noen treningsøkter i sal. Man kan trygt si at jeg er en late bloomer. Er det bedre sent enn aldri?
Abonner på:
Innlegg (Atom)