Snømåkings-betraktninger

Det er en snørik vinter vi har denne gangen.

Jeg klager forsåvidt ikke, jeg har fått gått masse deilige skiturer denne vinteren, og selv om vi riktignok har ganske mye større areal som må måkes enn den gjennomsnittlige huseier, så tar jeg det som en god trim og måker uten å sutre noe særlig over det, er igrunn takknemlig for alle kaloriene som renner av samtidig med min egen svette, og for de sterke musklene jeg får i armer og rygg.

Men det er en ting jeg har lagt merke til flere steder, som både forundrer og morer meg. Tenk deg et helt gjennomsnittlig hus i et helt gjennomsnittlig forstads-villa-strøk, som kanskje har en gårdsplass på max 30 kvadratmeter som skal måkes, forøvrig kun en brøkdel av hva vi har. Et slikt hus har gjerne en trapp opp til inngangsdøren, for eksempel 5 trinn av ca 130 cm bredde.

Det jeg har lagt merke til, er at mange slike trapper er måkt slik at det bare er en smal snøfri stripe opp til døren langs den ene siden av trappen, mens det ligger masse snø igjen, typ 30-40 cm, på hvert trappetrinn langs den andre siden av trappen. Vi snakker 5 trappetrinn her. Hvor lat går det an å bli liksom?

Både pussig og fornøyelig dette, synes jeg.

Den biologiske vekkerklokken

Jo da, den finnes. Dessverre er den ikke helt pålitelig.

Stol på at den virker på lørdager, når man egentlig kan sove så lenge man vil, og virkelig trenger den ekstra hvilen. Men det er da man slår øynene opp til vanlig tid kl 06.30, blir grundig irritert og aldri så lite hissig for at dette alltid skjer når man faktisk har mulighet til å sove litt lenger, og dermed får problemer med å falle til ro igjen.

Imidlertid kan man stole på at den ikke virker på hverdager, og jeg kan love at ting blir rimelig hektiske når man gløtter på øynene og ser at den elektriske vekkerklokken har sviktet og at det er fem minutter etter at man vanligvis skulle ha forlatt huset for å dra på jobb, med ett kvarter igjen til morgenmøtet begynner.

Sukk.

Ull er gull

Nå som vi er midt i en lang og kald vinter må jeg bare slå et slag for ull, hvis det fortsatt finnes noen der ute som ikke er «frelst». Nå skal ikke jeg skryte på meg å ha vært ullfanatiker så veldig lenge, jeg må gjerne tenke meg godt om både en og sju ganger før jeg begir meg ut i ukjent landskap. Jeg er ikke så veldig vant med ull fra oppveksten. Da gikk det mest i klumpete raggsokker som ikke fikk plass i støvlene, og en og annen hjemmestrikket Mariusgenser og ullbukse. Da min eldste var baby var heller ikke ull «allemannseie», det var mest litt alternative, økologiske, over gjennomsnittet miljøbevisste foreldre som kledde opp ungene i litt sånn dølle jord/mose/naturfargede ullklær fra innerst til ytterst. Så datteren min har vokst opp med bomull innerst som baby og småbarn, men det ble da folk av henne for det. Jeg kjøpte etpar ullbodyer og ullstrømpebukser til henne da hun var rundt halvannet, men de gikk fort i stykker og jeg var slett ikke overbevist om at ull var best. Så hennes 2 år yngre bror fristet også baby- og småbarnstilværelsen i bomullsbodyer og strømpebukser, jeg kjøpte vel etterhvert etpar ullsett til begge to, til bruk på ekstra kalde dager, men jeg syntes nok det var ganske dyrt med sånn ull, levde på studielån da ungene var helt små, og ull var dyrere før. Men da poden ble 5 og skulle starte på siste året i barnehagen, gjorde de 5-årsgruppa om til en ren utegruppe. Og da innså jeg at det bare var å kjøpe ull innerst til plastikken gikk varm så ikke mammas gullgutt skulle fryse der ute i skog og mark i all slags vær. I mellomtiden hadde han også fått en liten lillesøster, måtte hun hvile i fred, som beveget seg lite og trengte klær som regulerte kroppstemperaturen for henne, så hele hennes garderobe fra oktober til april besto for det meste av ull, inkludert pysjer, og hun ble ikke kald, og ikke svett.

Selv har jeg alltid vært en frysepinn igrunn, så når jeg så hvor godt disse klærne fungerte på mine to minste, var det jo bare idiotisk å ikke forsøke selv. Jeg gikk til innkjøp av ullstillongs, ulltrøye og halvtykke ullsokker, og flyttet inn. Og det var bare å utvide ullgarderoben, for jeg ble hekta ganske så umiddelbart. De siste 3 vintrene har jeg mer eller mindre bodd i ull, særlig nå i vinter hvor det har vært så kaldt. Jeg tror ikke føttene mine har sett snurten av en bomullssokk siden i fjor høst jeg. Jeg sover til og med i ull, trener i ull og har ull under arbeidsuniformen på jobben. Og jeg fryser mye mindre enn før!

Min eldste datter har det vært vanskeligere å overbevise, de første par årene jeg forsøkte å tre på henne ull innerst på kalde dager var det protester og sutring fordi hun syntes det stakk sånn og var så ekkelt. Men når jeg har bestemt meg for noe er det sjelden kjære mor, og hun vente seg til det etterhvert. Her i vinter har hun dessuten funnet på noe hun synes er genialt selv, etter at hun har vasket seg om kvelden trer hun på seg ulltrøye, ullstillongs og rene ullsokker, og går og legger seg i ull. Dermed er hun halvveis ferdig påkledd om morgenen når hun står opp! Selv er hun strålende fornøyd med dette tidsbesparende initiativet, og hun elsker å sove i ull.

Min mann, som forsåvidt hele tiden har sverget til ullsokker, året rundt, er nå den av oss som bruker minst ull. Men jeg driver og omvender ham, og snart skjønner nok han også at ull er best innerst.

Handelsstandens grådighet

Mannen og jeg feirer ikke Valentine's Day.
Etter vår oppfatning er dette bare enda en dag skapt av handelsstanden for å øke salget i tider som vanligvis er stille og med dårlig omsetning.
På lik linje med morsdag, farsdag og Halloween, forøvrig.
Feiring av morsdag og farsdag kan forsåvidt være koselig, men det lar seg utmerket godt gjøre uten å sponse en grådig handelsstand.
En mamma og en pappa setter da mye større pris på en hjemmebakt kake og et kort tegnet av barna, enn en eller annen halvgjennomtenkt gave rasket med seg i full fart utfra en pliktfølelse om å måtte gi bort noe, attpåtil plantet av en handelsstand som vil ha kloa i våre hardt opptjente penger!?

Denne artikkelen om en handelsstand som fortviler fordi morsdagen, Valentine's Day OG fastelavn i år faller på samme dag, gjorde meg bare ytterligere skeptisk til disse dagene, og enda mer bestemt på ikke å falle for handelsstandens triks for å få meg til å øke mitt forbruk ytterligere, det er dessverre mer enn høyt nok som det er allerede.

Så folkens, bak fastelavnsbollene selv (det er dessuten mye bedre), få barna til å tegne og skrive hyggelige kort til morsdag og farsdag og hjelp dem å bake en egen kake. Og si til hverandre hver dag at dere er glad i hverandre, ledsaget av mange gode klemmer og mye kos i hverdagen!

Hvor tåpelig går det an å bli?

Her om dagen kom jeg ved et rent uhell til å se på flere minutter av TV-programmet "Svenske Hollywoodfruer". Akkurat da handlet det om denne Anna Anka-damen, som forøvrig ser mest ut som et skjelett med hud, ihvertfall i ansiktet, og dessuten i beste sendetid en fredag på Skavlan i fjor høst satte standarden ved å avdekke et horribelt og steinaldersk kvinnesyn som går ut på at kvinnens oppgave i et parforhold er å tilfredsstille sin mann når han måtte ønske.

Vel, nå rablet hun i vei på sin slepne og nasale skånske dialekt om hvor slitsomt det var når hun og familien skulle reise til Sverige. Hun er visst oppvokst på den svenske landsbygden, men dit kunne hun jo ikke reise med familien for å besøke slekt og gamle venner, for der finnes ingen hoteller! Ihvertfall ikke med en slik standard som hun og hennes familie krever. En gang hadde de visstnok forsøkt å bo på et hotell i Malmö, med en standard til de grader under pari at det var helt uaktuelt i det hele tatt å returnere til byen.

Slik jeg forsto det er det kun i Stockholm det finnes hoteller som kommer i nærheten av å leve opp til fru Ankas (Si det med svensk aksent da, he, he! Eller kvakk kvakk?!) standard, og hvis nevnte slekt og gamle venner vil treffe henne og familien når de er i Sverige, får de pent pakke seg til Stockholm. Fru Anka og co kan ikke slumme i de primitive husene ute på den svenske landsbygda, må vite!

Men denne gangen var heller ikke hotellet i Stockholm tilfredsstillende for fru Anka. Hun hadde sendt en del barneklær (sånn ca str 3 år) til vask i hotellvaskeriet, og da klærne kom tilbake kunne hun hoderystende konstatere at plaggene nærmest var stappet (les: lagt pent brettet) ned i kasser, noe som i følge henne tydeligvis var helt hårreisende og totalt uakseptabelt. Surt ringte hun hotellservicen og forlangte at de kom tilbake og hentet klærne, og sørget for at de ble strøket og hengt på hengere før de i de hele tatt våget å forsøke å levere dem igjen!

Er det mulig?! Det skulle vært straffbart å være så oppblåst og fisefin og overfladisk som dette hjernedøde hespetreet av et kvinnemenneske! Hvem i all verden tror hun at hun er? Hva i huleste kan rettferdiggjøre en slik horribel oppførsel, en så hoven tankegang, en slik nedlatende behandling av mennesker, en slik pervers sløsing med penger, hvor alt annet enn en grand suite med strøkne barneklær på kleshengere er for dårlig? Hva er det med henne som gjør henne så fin at hun ikke engang kan reise til sitt gamle hjemsted på besøk?

Jeg håper denne fryktelige hotellopplevelsen fra Stockholm gjør at Anna Anka og co aldri blir fristet til å sette sine ben på vår del av jordkloden igjen. Og så håper jeg virkelig at denne såkalte ektemannen hennes gjør alvor av å skille seg fra henne uten å gi henne en eneste cent, og at hun ender opp med å bli riktig, riktig fattig, og kanskje til og med må bo i en campingvogn (ikke til forkleinelse for de som liker campingliv, altså)! DET skulle jeg likt å se!

Jeg er igrunn temmelig flau for at jeg i det hele tatt gidder å blogge om dette, men jeg ble så harmdirrende opprørt over slik sinnsyk stormannsgalskap og et så forkvaklet verdisyn at jeg rett og slett har vanskelig for å komme meg over det. Jeg kan ihvertfall prise meg lykkelig over å ha et relativt sunt syn på hva som er viktig her i verden, håper bare ikke noen som har sett på dette programmet har Anna Anka eller noen av de andre hjernedøde Hollywoodfruene som forbilder. Hva slags samfunn ville vi fått da? Grøss!